Det er særlig to personer som forårsaket at Landbrukets Utredningskontor ble opprettet i 1989. Indirekte var det Jaques Delors, som var EU-kommisjonens president fra 1985–1994, og direkte var det Amund Venger, som var generalsekretær i Norges Bondelag fra 1988– 1994. På den internasjonale siden ble det blåst nytt liv i EU-samarbeidet. I 1986 ble Enhetsakten undertegnet, og den la grunnlaget for flertallsavgjørelser i EU, og for at det indre markedet senere skulle kunne bli en realitet. Samme år er Delors på besøk i Oslo og snakker med Gro Harlem Brundtland om en mer omfattende avtale mellom EF og Efta.  I en tale til Europaparlamentet foreslår Delors en ny form for partnerskap, det som senere skulle bli EØS. Målsettingen var å skape felles former for beslutningstaking og institusjoner. Dette skjer i januar 1989. Et halvt år etterpå søker Østerrike om medlemskap. I Norge sitter Gro Harlem Brundtlands andre regjering. Den la i mai 1987 fram sin Europamelding der de slo fast at samarbeidet med EF måtte utvides og styrkes, og for nødvendigheten av norsk tilpasning til det indre marked. Samtidig var regjeringen på det tidspunktet tilbakeholden med å starte en medlemskapsdebatt.  1989 var valgår, og Høyre hadde på sin side programfestet at de gikk inn for norsk EFmedlemskap:

Landegrensene får stadig mindre betydning, og vi blir mer avhengige av det internasjonale samfunn. Norge må aktivt tilpasse seg, påvirke og delta i den internasjonale utvikling både på det økonomiske, teknologiske og kulturelle området. Høyre vil arbeide for at Norge blir medlem av EF.

I landbruket forsto man hva som var under oppseiling. Amund Venger registrerte at Ja-siden i langt større grad enn Nei-siden hadde et saksorientert forhold til sitt standpunkt, mens Neisiden var mer følelsesmessig orientert. Han ivret for å starte et kontor som kunne sørge for faktabasert kunnskap om ulike sider ved EF. Han så for seg et fagmiljø for landbruket slik som LO hadde i Fafo.  Bondelaget fikk med seg alle samvirkeorganisasjonene som utgjorde Felleskontoret bortsett fra Skogeierforbundet og Pelsdyravlslaget. Småbrukerlaget ble også invitert til å delta, men valgte å stå utenfor. Stiftelsen av Landbrukets Utredningskontor fant sted 21. november 1988. Det ble gitt et driftsbudsjett for kontoret på 2,7 millioner, hvorav det ble brukt kr. 2,2 millioner første året. Det var forutsatt at de ansatte både skulle utrede selv og kjøpe tjenester. Norges Bondelag tok 35 prosent av kostnadene og resten ble fordelt mellom samvirkeorganisasjonene. Landbrukets Utredningskontor var administrativt underlagt Landbrukssamvirkets Felleskontor. Det ble oppnevnt en styringsgruppe, som bestod av Amund Venger, Ola Wæhre, direktør i Felleskontoret, og bonde Halvard Eika, som raskt ble erstattet av Per Aas på grunn av sykdom og bortgang.

Styret konstituerte seg selv i første møte i mars 1989, og Ola Wæhre ble valgt som leder for styringsgruppa.  15. januar 1989 var Oddvar M. Nordnes på plass som daglig leder, og 1. mars begynte Bjørn Strøm i jobben som konsulent i LU. Fra nyttår 1990 var også Ayse M Bulak Hagelia ansatt. Det første Oddvar Nordnes tok fatt på var å besøke alle organisasjonene for å avklare mål og forventninger med arbeidet. Det var nødvendig å finne ut hvilke ressurser som fantes i organisasjonene, og hvordan disse kunne brukes. Flere av de eksternt skrevne notatene i LUs notatserie ble skrevet av folk i samvirkeorganisasjonene som hadde muligheter og lyst til å bidra. Det måtte bygges nettverk. EF-kommisjonens nyetablerte kontor i Oslo med ambassadør Sven Kræmer sørget for at LU fikk adgang til EFs lovdatabase CELEX, og han ble også en viktig kontakt inn i EFs-systemet. Blant annet bidro han med hjelp til å utforme opplegg for LUs første studiebesøk til Brussel i mars 1989. Det ble også etablert god kontakt og samarbeid med Utenriksdepartementet, Landbruksdepartementet og Den norske EFdelegasjonen og deres medarbeidere.

Notatserien

Formålet med LU var å sørge for at Nei-siden fikk større innsikt i EU-systemet og i ulike politikkområder som ville bli påvirket av forholdet til EU. Man startet raskt opp med å utarbeide en notatserie. Siden det var Stortingsvalg i 1989 ble det laget en plan for å dekke opp 16 politikkområder allerede før valget i september.  I 1989 kom LU ut med 10 egenproduserte notater, seks eksternt produserte notater og to rapporter, hvorav én var egenprodusert og én var laget av andre.  Kjente personer som Ådne Cappelen og Erik Storm skrev om satsene for mva og særavgifter og betydningen for Norge dersom man skulle harmonisere forslagene som lå i forslagene til direktiver som var til behandling i EF, og brukte datamodeller for å beregne statens inntektstap samt hvilke samfunnsmessige virkninger endringene ville ha.  De ansatte selv skrev om temaer på ulike nivåer, fra Rammebetingelser for svineproduksjonen og EF 1992 - de 300 direktiver for virkeliggjøring av EFs indre marked, til Noen betraktninger vedrørende fiskerisektoren og EF, Norsk skogbruk og utviklingen av EFs indre marked, og Tollunion – et skritt mot statsdannelse.

Allerede 15. august 1988 skriver Dagfinn Sundsbø og Harald Milli i en innstilling til ledergruppen i Norges Bondelag om hvilken rolle Landbrukets Utredningskontor skulle ha i EU-kampen: […] 2. EF-materiellet fra Landbrukets  Utredningskontor har en to-delt funksjon: - Kunnskapsoppbygging internt - Dokumentasjon utad  Materiellet må utfra dette markedsføres aktivt både innad og utad. 3. Materiellet er ikke utarbeidet med tanke på at Norges Bondelag skal danne front eller spydspiss i EF-saken under valgkampen, men skal sette vårt apparat i stand til å delta i diskusjon om EF-spørsmålet i fora hvor dette reises. […]

Studiearbeidet

Gamle rapporterDet ble også utarbeidet materiell som kunne brukes av medlemmer og tillitsvalgte i debatter rundt omkring i landet. Nei til EFpermene inneholdt foredrag på alle områdene som det ble arbeidet med, det var ferdige plansjer og bakgrunnsinformasjon for de som ville gå dypere inn i problemstillingene. Studiemateriellet ble gitt ut i imponerende 20 000 eksemplarer. LU laget også LU-info, et informasjonsskriv som kom ut med fem nummer i 1989, og med om lag en i måneden i årene fram til 1994 (9–10 i året).

Meningsmålingene og kampen om opinionen

Landbrukets Utredningskontor satte dagsorden med sine utredninger, enten de var kjøpt av andre eller skrevet av de ansatte på kontoret. I 1990 startet LU med månedlige målinger av holdningen til EF-medlemskap, og hvilke forhold som var viktige for holdningene til europapolitikken. Siden det fra politisk hold var signalisert at spørsmålet om medlemskap ikke var relevant, var det heller ingen som foretok jevnlige opinionsmålinger på den tiden. Resultatene ble presentert i Nationen, mens de kom inn som små notiser i andre aviser. Den første meningsmålingen presentert av Landbrukets Utredningskontor i mai 1990 viste overvekt i Ja-sidens favør, med 38,8 prosent, 32,5 prosent var mot medlemskap og 28,7 prosent svarte ikke sikker. Befolkningen var dermed delt i omtrent tre like store grupper, men likevel med ledelse for de som ville ha medlemskap. I oktober 1992 har stemningen snudd, Nei-siden leder med 52,4 prosent, Ja-siden har 26,2, mens 21 prosent ikke har bestemt seg. Det er nå bare i Oslo og Akershus at Ja-siden har ledelse.  Landbrukets Utredningskontor er aktivt med i den politiske debatten om spørsmål som debatteres, enten det er betydningen av Østerrikes søknad, murens fall, betydningen av at EØS ikke var avklart, og hvilke konsekvenser EU-medlemskap vil få for landbruket.

Nådestøtet mot JA-siden?
 
KarikaturEt av de viktigste argumentene fra Ja-siden i EUkampen var virkningen av EU-medlemskap på sysselsettingen, og i 1994 var arbeidsledigheten høyere enn den hadde vært på lenge. NHOs utredningsavdeling gjennomførte en egen undersøkelse blant sine medlemsbedrifter som slo fast at forskjellen ville være 100 000 flere arbeidsplasser dersom Norge var innenfor EU enn dersom vi valgte å stå utenfor. Samme dag som NHOs undersøkelse ble presentert, omtrent en måned før folkeavstemningen, presenterte SSB tall som viste 35 000 færre arbeidsplasser med EU-medlemskap. Rapporten ble laget på oppdrag av Landbrukets Utredningskontor, og skapte voldsomme diskusjoner blant både økonomer og politikere. SSB-rapporten ble beskyldt for å være et bestillingsverk fra landbruket av NHO.

LU pøste på med notater og rapporter, skrev kronikker og debattinnlegg, laget infoskriv og studieopplegg. Dette bidro til å løfte kunnskapsnivået og nivået på debatten både i landbruket og hos andre som engasjerte seg i europaspørsmål. Materiellet fra LU satte informasjons- og organisasjonsavdelingene i stand til å øke motet blant sine medlemmer og følelsen av at ledelsen var på banen.

Levekår og oppdrag – Oppbyggingsperioden

Etter EU-avstemningen 28. november 1994 ble det et behov for å finne ut hva Landbrukets Utredningskontor skulle utvikle seg videre til å bli. Holdningen i Norges Bondelag alt fra starten av var at man skulle ha et fast kontor. Det var opplagt at LU måtte orientere seg mer i retning av også å arbeide andre sider av landbrukets utredningsbehov enn bare EU-relaterte spørsmål. Det manglet ikke på behov for utredningskapasitet i landbruket, og man hadde sett nytten av å ha et samfunnsvitenskapelig miljø som kunne ivareta dette.  Styringsgruppen til Landbrukets Utredningskontor, som da besto av Ola Wæhre, Leif Forsell og Kåre Syrstad, utarbeidet en strategisk plan som ble vedtatt av Landbrukets Utredningskontors rådsmøte i mai 1995. Denne la opp til at Utredningskontoret skulle beholde grunnbevilgningen og den skulle videreføres på samme nivå framover. Samtidig skulle kontoret øke antallet ansatte fra fire til åtte ansatte på sikt. Mens Landbrukets Utredningskontor hadde arbeidet ut fra et arbeidsprogram bestemt av Styringsgruppen, skulle utvidelsen finansieres av oppdragsinntekter.  Daværende landbruksminister, Gunhild Øyangen (Ap), var en utfordrende minister sett med landbrukets øyne. Ikke bare var hun EU-tilhenger, hun utfordret også landbruket med St. prp nr 8, Landbruk i utvikling (1992–93), der målsettingen var et mer robust landbruk med reduserte inntekter, avreguleringer og en forenkling av virkemiddelbruken.

Debatten om matvareprisene hadde høy lydstyrke i det offentlige ordskiftet, og Gunhild Øyangen ville ha dem ned. Landbrukets organisasjoner var ikke fornøyd med utviklingen, og sto hardt på kravet om inntektsmessig jamstelling og mente utviklingen gikk i feil retning.  Øyangen ville vise at situasjonen i landbruket var bedre enn den hun opplevde at organisasjonene beskrev. Hun tok derfor initiativ til at det skulle gjennomføres en levekårsundersøkelse blant norske bønder. Bondelaget på sin side var bekymret for hva hun kunne komme med, og ønsket å legge premissene for diskusjonen selv. De bestilte derfor sin egen levekårsundersøkelse og satte Landbrukets Utredningskontor på jobben.  Dermed var en av de første større oppgavene LU tok fatt på i 1995 å gjennomføre en levekårsundersøkelse blant norske bønder. Resultatet ble en rapport på 191 sider, som tok for seg alt fra antall rom i boligene, til opplevd helsetilstand og til inntekt både fra jordbruket og utenfra. Landbrukets Utredningskontor ble ferdig med sin analyse i februar 1996, mens Kari Wærness fra Sosiologisk Institutt ved Universitetet i Bergen og hennes forskerteam først la fram resultatene i slutten av april samme år. LU kunne dermed bestemme hvordan resultatene ble presentert.  Konklusjonen var at undersøkelsen viste at levekårene i landbruket stort sett var som hos folk flest.

AvisArbeidsinntekten fra jordbruket var lav, og gårdbrukerne hadde lite fritid, men de lave inntektene ble i stor grad kompensert gjennom yrkesdeltakelse utenfor gårdsdrifta. Da Landbruksdepartementets undersøkelse omsider kom, viste den det samme som LU hadde gjort et halvt år tidligere.  Det spesielle med levekårsundersøkelsen var ikke resultatene. Diskusjonen om levekår ble ikke videreført i diskusjonene om inntektsnivået i landbruket fra noen av partene. For LUs del innførte dette en ny tradisjon, nemlig å gjennomføre og analysere større spørreundersøkelser på kontoret. Statistikkprogrammer ble innkjøpt til å utføre arbeidet, og allerede året etter ble den første undersøkelsen blant odelsbarn gjennomført. Kampen om levekårene i landbruket hadde endt 1–0 mellom Norges Bondelag og Gunhild Øyangen, men det var likevel viktig slik Norges Bondelag så det, å få ytterligere dokumentert at pessimismen i næringen var stor og at man var bekymret for dårlig rekruttering til landbruket. Dessuten var de barna som ble født etter 1965 blitt mange nok til å kunne bli spurt om de aktet å ta over foreldregården, og det innebar en mulighet til å undersøke om den likestilte odelsloven ville bidra til at andelen kvinnelige bønder ville øke. Nå viste det seg at odelsbarna, og spesielt guttene var svært interesserte i å overta odelsgården, mens jentene var mest interessert i de minst arbeidskrevende brukene. Interesse for jordbruk var viktigste grunn til å ta over, men ganske mange oppga også det å kunne bo på gården som viktigste grunn til å ta over.  Det å ta over av «plikt» var uaktuelt for de fleste. 

Odelsbarnundersøkelsen var også den første undersøkelsen med offentlig finansiering. Den ble finansiert med forskningsmidler over jordbruksavtalen. Undersøkelsen var nybrottsarbeid innenfor området, siden den var den første kvantitative undersøkelsen som kom. Det fantes mange myter om at jenter ikke fikk lov av foreldrene til å ta over. Mytene hadde nok røtter i sanne enkelthistorier, men LUs rapport viste at problemstillingen var mer sammensatt, og at arbeidsdelingen i landbruket samsvarte med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet generelt. Rapporten utgjorde svært mye av faktagrunnlaget som myndighetene senere har brukt i arbeidet rundt rekruttering og likestilling i landbruket.   Utover i perioden økte antallet undersøkelser. LU gjennomførte den første medlemsundersøkelsen, blant medlemmer i NML (Norske Meieriers Landsforening) i 1997. Samme år ble også den første undersøkelsen blant stortingskandidater gjennomført, der de ble bedt om å gjøre rede for hva de mente om spørsmål som var av interesse for landbruket; Politikarundersøkinga.  I 1999 startet man også å vurdere om Landbrukets Utredningskontor kunne sette sammen en omnibusundersøkelse rettet mot landbruksbefolkningen. Det ble etablert et samarbeid med Opinion AS, hvor det ble laget en ordning med to årlige undersøkelser som gikk ut til 1000 gårdbrukere per telefon. Det første året, i 2000, hadde organisasjonene og andre interessenter samlet sammen nok spørsmål til å gjennomføre tre undersøkelser. Disse undersøkelsene har utgjort grunnlaget for flere rapporter skrevet ved kontoret i ettertid, både om synet på inntektssituasjon, holdninger til samvirke, bruk av Internett og senest i år om synet på endringer i konsesjonsloven.

Internasjonale problemstillinger i perioden

Oppgavene til LU ble mer og mer av en nasjonal karakter. Det ble riktig nok utarbeidet en del rapporter som var avledet av internasjonale hendelser, for eksempel Omorganiseringen av korn og kraftfôrsektoren (1996), og Agenda 2000. Reform av landbrukspolitikken (1998). Selv om landbrukspolitikk var en del av arbeidet, ble det også ansett for viktig å ha oversikt over andre politikkområder og ikke minst den konstitusjonelle utviklingen i EU. Vi fikk rapportene; Utviklinga av Den Europeiske Unionen – traktatgrunnlaget og EØS-avtala og Noreg: Politisk faneflukt frå nasjonale avgjersler? (2001). Man så etter hvert at noe av hensikten med videreføringen av virksomheten på LU, det å holde på kompetansen på internasjonale spørsmål, holdt på å smuldre opp, fordi oppdragene hadde mer innenlandske problemstillinger.  Samtidig begynte spørsmålet om EU-medlemskap igjen å bli aktualisert. I de første årene etter 1994 var det liten etterspørsel etter meningsmålinger om EU. Først i 1999 begynte Opinion igjen å spørre. Nå var stemningen snudd, og Ja-siden økte sin oppslutning.Bakgrunnen for dette var den svake økonomiske veksten i Norge, blant annet som en følge av tilbakegang i den amerikanske økonomien, mens EU-landene klarte seg rimelig godt i denne perioden.  Samtidig var det stor oppmerksomhet på EU som fredsprosjekt  på grunn av den pågående østutvidelsen, og utarbeidingen av ny grunnlov ga positiv dynamikk til EUsamarbeidet.

I oktober 2003 sier Kåre Hagen, som jobbet ved Arena-programmet til Dagens Næringsliv under overskriften: Stabilt og klart JA-flertall for EU: Jeg vil jo ikke si til jabevegelsen at dere trygt kan holde folkeavstemning nå, for nå er det sikkert at dere får et ja. Uansett hvem som vinner neste folkeavstemning, så vil det bli veldig jevnt.  I 2003 besluttet styret i Norsk Landbrukssamvirke at det skulle settes av midler til at Landbrukets Utredningskontor kunne jobbe mer med EU-spørsmål, fordi man så at det var et behov for å holde på kompetansen både i LU og i landbruket, og at handelspolitikken stadig ble et viktigere premiss for det nasjonale handlingsrommet for landbrukspolitikken.

LU blir Aksjeselskap: 2003

Da moms ble innført på tjenester i 2001, ble det samtidig tatt initiativ til å endre i organisasjonsformen til Landbrukets Utredningskontor. Det ble vurdert ulike selskapsformer, og aksjeselskap ble foretrukket av eierne framfor stiftelse. Den 11. desember 2003 ble det avholdt stiftelsesmøte, og med som stiftere var Norsk Landbrukssamvirkes direktør, OleJakob Ingeborgrud og Harald Milli, generalsekretær i Bondelaget. Det ble tegnet 400 aksjer pålydende kr. 1000,-, og disse ble fordelt med 120 til Norges Bondelag, og 280 til Norsk Landbrukssamvirke. Det første styret til Landbrukets Utredningskontor bestod av Ole-Jakob Ingeborgrud, adm. dir. i Norsk Landbrukssamvirke, styreleder, Terje Riis-Johansen, Norges Bondelag, nestleder, og som styremedlemmer ble Mari Bjørke, Geno, Bjørg Bruset, Tine, Egil Olsvik, Nortura og Sigrid Hjørnegård, Norges Bondelag, valgt.  Selskapets formål ble vedtatt å være: å yte tjenester i forbindelse med nasjonale og internasjonale spørsmål. Selskapet kan også delta i andre oppgaver generalforsamlingen måtte gjøre vedtak om.   Endringen i selskapsform betød ikke større endringer for kontoret. Man skulle fortsette den daglige aktiviteten slik som i forrige periode, og man sikret seg muligheten til å endre oppgavene dersom generalforsamlingen skulle komme til enighet om dette i framtida. Som daglig leder av selskapet ble tidligere utredningssjef Bjørn Strøm ansatt. 

Internasjonalt arbeid i perioden

Den internasjonale politiske utviklingen i denne perioden var preget av at Doha-runden i WTO, som startet i 2001 og kulminerte med finanskrisen i 2007–2008. Dette innebar likevel ikke mye å gjøre for LU. Organisasjonene valgte å utføre mesteparten av arbeidet gjennom Norsk Landbrukssamvirke eller i egen organisasjon. Denne gangen var det påvirkningsarbeidet i større grad rettet mot det politiske nivået enn mot opinionen. Debatten i opinionen dreide seg i stor grad om hvorvidt grensevern var en barriere for utviklingen i den tredje verden. Bistandsminister Hilde Frafjord Johnsen (KrF) viste seg spesielt som en aktiv forkjemper for å liberalisere den norske handelspolitikken for matvarer.  Denne debatten deltok LU i. Det ble søkt om forskningsmidler over jordbruksavtalen, og sammen med Universitetet i Oslo gjennomførte LU et større prosjekt: Eksport av landbruksvarer : en vei til utvikling i Sør? Det ble også laget notater for å rydde opp i beskyldningene om at Norge hadde satt opp murer mot utviklingslandenes eksport, gjennom å dokumentere at Norge har nulltoll fra de minst utviklede landene. 

WTO aktualiserte også internasjonale problemstillinger, som gjorde at LUs kunder hadde behov for alternative måter å håndtere framtidige problemstillinger på. Det ble gjennomført studieturer til Canada og Sveits, for å finne ut hvordan man håndterte framtidige endrede regelverk i land som var sammenlignbare med Norge. Til felles med Norge har disse to landene én stor handelsaktør som nærmeste nabo. I Canada ble det sett på situasjonen i kjøtt- og meierisektoren, og i Sveits var det spesielt meierisektoren det ble sett på. Finsk meierisektor ble også tema for en rapport, for selv om landet er medlem i EU, har finnene langt på vei klart å skjerme meierisektoren sin fra konkurranse fra andre EU-lands produsenter. Selv om Doha-runden og WTO-forhandlingene falt sammen med den internasjonale finanskrisen i 2007–2008, og spørsmålet om norsk EU-medlemskap ikke lenger var på dagsorden, manglet det ikke på utfordringer for landbruket av internasjonal karakter. Importandelen av matvarer økte, også i stadig sterkere grad for varer som vi produserer selv. Innenfor meierisektoren hardnet konkurransen både fra importert ost og yoghurt, og importen økte også på kjøttvarer, da norske produsenter av storfe og sau ikke klarte å levere tilstrekkelig til å dekke etterspørselen til en befolkning som økte i antall og som spiste mer kjøtt per hode.

Nasjonalt

Virksomheten ved LU ble etter hvert mer og mer preget av at det var vanskelig å skaffe tilstrekkelig oppdrag til å holde hjulene i gang med åtte ansatte. Den internasjonale finanskrisen medførte at organisasjonene holdt mer igjen når det gjaldt å kjøpe oppdrag. Kontoret var derfor i perioder bemannet med mindre enn åtte ansatte. Samtidig besluttet styringsgruppen at LU skulle styrke den utadrettede virksomheten. LU etablerte en praksis med to større årlige seminarer, ett som var viet EU-relaterte spørsmål og ett som dreide seg om politiske spørsmål son foregikk på Stortinget. På disse seminarene skulle LU vise hva det ble arbeidet med på kontoret, samtidig som man inviterte innledere fra andre miljøer. De første seminarene ble gjennomført i 2009.  Det ble jobbet med de samme problemstillingene som før. Det ble gjennomført nye undersøkelser av odelsbarn og rekruttering, og det ble gjennomført en større undersøkelse om Nye bønder i 2010. Det ble videre arbeidet med kompetanse, klima og bioenergi.  Utover 2000-tallet begynte man også å oppleve at norsk produksjon ikke nødvendigvis strakk til. Spørsmål som ble stilt var om det var mulig for de gjenværende gårdbrukerne å klare å levere tilstrekkelig til å kompensere for at mange bønder sluttet å drive gården sin. Gjennom spørreundersøkelser ble det stilt spørsmål om produksjonsplaner og investeringsplaner.  Mye av arbeidet var basert på spørreundersøkelser. Kontoret slet med inntjeningen. Finanskrisen gjorde organisasjonene mer forsiktig med å kjøpe tjenester eksternt, samtidig som det ble strammet inn på det faste tjenestekjøpet for Landbrukets Utredningskontor. Hanne Eldby var direktør ved kontoret fra 2006 til 15. september 2011, da hun valgte å gi stafettpinnen videre.

Fremtidig produksjon

Fra Landbrukets Utredningskontor til AgriAnalyse

I forlengelsen av endringene knyttet til finanskrisen, et mer krevende utredingsmarked, og ansettelsen av Christian Anton Smedshaug, fra 15. september 2011, gjennomgikk Landbrukets Utredningskontor en reprofilering. Kontoret valgte et nytt nøytralt navn og logo som skal gi viktige assosiasjoner til vår kjernevirksomhet knyttet til landbrukets verdikjede. Prosessen ble gjennomført i 2012, og fra 1. januar 2013 var det nye navnet AgriAnalyse. Parallelt fulgte endringer i rapportformat og utforming, samt oppdatering av hjemmeside og nyhetsbrev. I hovedsak er rapporttema og den faglige inngang den samme. Den utadrettede delen av virksomheten er også styrket gjennom foredrag, leserinnlegg og redaksjonelle oppslag. AgriAnalyse har fortsatt tradisjonen med et årlig EU-seminar arrangert i februar og et nasjonalt rettet politisk seminar i august/september. For tiden har AgriAnalyse sju fast ansatte og har de siste årene om høsten hatt en rekruttstilling på rullering mellom Norske Felleskjøp, Norges Bondelag og Norsk Landbrukssamvirke.

Skrevet av Hanne Eldby i forbindelse med Jubileumsnotat i 2014