Situasjonen illustrer jo poenget om at når det først er ekstreme værforhold så er det nødvendigvis over store områder og derfor er det vanskelig å skaffe til veie ressurser gjennom import. Historisk er dette en god grunn til å ha beredskapslager av såkorn og -frø, mat- og fôrkorn. I dagens situasjon er det liten grunn til å planlegge med regn før tidligs midt i augus, ifølge langsiktige prognoser. Det året man kan sammenligne med, 1947, ga ikke regn før i september. Dette er det jo lite å gjøre med, men noen tiltak kan iverksettes.

For det første kan det gis full avlingsskade uten avkortning til kornåkre som slås til fôr. Mange av disse risikrerer å gi svake avlinger uansett. For det andre bør det umiddelbart søkes å få importert en båtast med grovfôr, gjerne via samvirkene. Det er viktig å gjøre dette sentralt da fôret muligens må behandles mot smitte og ugras. Dog kan vi være sent ute for import da så store områder er i samme situasjon som oss.

Situasjonen vil avhjelpes noe med utvikling av tilpasset grovfôr fra bl.a FK Agri og med ivaretakelse av all halm ved tresking, ikke minst i Trøndelag. Med det påhviler stort ansvar fra myndighetene i å handle raskt nok i forhold til import - og hurtig og fleksibelt nok i forhold til støtteordninger. Det vil si at avlingsskadeordningen ikke må kreve såing av raigras, eller avkortning for fôrverdien av det uferdige kornet, samt lik og fleksibel praksis over hele landet. Dette kan gi langsiktige store skader på norsk storfehold og ikke minst i markedene, særlig for meieri, om nasjonalt produksjonsunderskudd må fylles gjennom import.