Sveits, som Norge, er preget av krevende produksjonsforhold i store deler av landet der produksjonen hovedsakelig består i melk, kjøtt og gras. Tidlig på 1990-tallet opplevde Sveits at jordbruket var i ferd med å miste deler av sin multifunksjonalitet med konsekvenser som gjengroing av jordbruksarealer og synlige miljøskader etter intensiv drift. I tillegg til et internasjonalt press om liberalisering var det på dette tidspunktet også et ønske om og behov for å gjøre jordbruket mer markedsorientert og konkurransedyktig med EU, men samtidig opprettholde multifunksjonaliteten.

Oppsummert har politikken gått fra et system basert på prisstøtte og produksjonsavhengig støtte mot et system som i all hovedsak er basert på produksjonsuavhengig støtte utfra bruk og drift arealet og støtte på arealenhet. Målene for dagens jordbruk i Sveits ble bestemt gjennom en folkeavstemning i 1994, og er grunnlovsfestet. Hovedmålet for den nye jordbrukspolitikken er å sikre multifunksjonaliten til jordbruket, altså at jordbruket ikke bare skal produsere mat, men også generere fellesgoder som kulturlandskap og biologisk mangfold. Politikken i Sveits er fundamentert på et sterkt tollvern, markedsinntekter og økonomiske overføringer i hovedsak gjennom direktetilskudd.